Fjellet med mange navn og dyp historie.

Hvordan ble Preikestolen dannet?
Under siste istid skar isbreer seg gjennom fjellet og etterlot det karakteristiske platået. Breens enorme krefter, vann og frost sprengte løs blokker – og formet det vi i dag kjenner som Preikestolen.

Hyvlatonnå – det gamle navnet
Lokalt ble fjellet lenge kalt Hyvlatonnå, fordi det lignet på tanna på en høvel – det verktøyet snekkere brukte til å jevne ut treverk. Fjellformasjonen er flat, bratt og rett som et høvelblad.

Navnets opprinnelse
Preikestolen ble først populært etter 1900, da turister og klatrere begynte å sammenligne det med prekestolen i en kirke. På tidlige kart, fra før 1940, skrev man «Prækestolen». Etter 1940 finner finner vi «Prekestolen». Senere tid er «Preikestolen» det mest kjente navnet. På engelsk «Pulpit rock».

Den første dokumenterte turisten
Thomas Peter Randulff fra Østerrike så formasjonen fra båt da han besøkte området i 1896. Han var en banksjef fra Stavanger, født i 1867.

Når faller den ned
Ifølge sagnet skal den falle i fjorden når syv søstre gifter seg med syv brødre og ror ut fjorden.

Det er gjort målinger av sprekken som slår fast at den ikke vil falle ned med det første.

Motstandsarbeid med Preikestolen som sabotasjeredskap
Det var planer om å sprenge Preikestolen for å lage flodbølger og senke tyske krigsskip under andre verdenskrig. Dynamitt lå lagret på en fjellgård i nærheten..

En tenkt reiseskildring fra 1920-tallet

Det var en lørdag ettermiddag, tidlig i mai, da vi steg om bord på dampbåten i Stavanger. Klokken var akkurat 16:00 da den store båten satte kursen mot Lysefjorden. Den tunge, dampdrevne skipet rystet lett mens vi forlot den travle havnen, og det var en lett bris i luften. Passasjerene, et blandet følge av forretningsmenn, lokale bønder og turister, satte seg til rette på de enkle benkene og den rustikke dekk-kanten for å nyte fjordens ro.

Stavanger forsvant sakte bak oss, og båten dirret gjennom fjordens krystallklare vann. Underveis kunne man skimte de majestetiske fjellene rundt oss, og vi visste at turen til Preikestolen snart skulle begynne. Jeg hadde hørt så mye om det berømte fjellplatået som rager høyt over fjorden, men nå skulle jeg selv få se det.

Etter et par timers reise, da solen begynte å senke seg over fjellene, la vi til ved Jøssang. Her måtte vi gå av. En liten, enkel kai sto på den bortgjemte stranden, og båten puffet lett i takt med bølgene som slo mot brygga. Her begynte vår ferd.

Stien fra Jøssang til gården Vatne var godt synlig, og vi kunne følge den uten store vanskeligheter. Den var lett å finne.

Det tok oss omtrent 1,5 time å nå gården og turistanlegget Vatne, et vakkert sted med vidt utsyn over Revsvatnet. Stavanger turistforening hadde nettopp fått innredet tre rom på anlegget. I det gamle tømmerhuset, som knirket lett i vinden, kunne vi høre fjellene hviske gjennom de åpne vinduene. Det var en enkel overnatting, men det føltes som en stor luksus etter den anstrengende reisen.

Søndagen kom med klar himmel og et behagelig vårlys. Etter en god havregrøt og kaffe til frokost forlot vi Torsnes og begynte turen mot Preikestolen. Den ville vise seg å være langt mer utfordrende enn vi hadde forestilt oss.

Det var ikke lett å finne riktig sti. Klippeformasjonene og steinrøysene gjorde det vanskelig å navigere, og flere ganger måtte vi stoppe opp for å vurdere hvor vi skulle gå. Det var ingen enkel vei opp til fjellet, og vi følte oss små i møte med de bratte, nærmest vertikale skråningene.

Men etter 2-3 timers ferd, kunne vi endelig skimte den legendariske Preikestolen. Med hjertet bankende av spenning, og musklene slitne fra oppstigningen, nærmet vi oss kanten av den enorme klippen. Utsikten over Lysefjorden var svimlende, og fjorden under oss virket som en smal, krystallklar stripe i det enorme landskapet.

For første gang kunne vi virkelig forstå hvorfor dette stedet hadde fått sitt navn – det var som å stå på en prekestol, høyt over verden, og kjenne på naturens ro og kraft. For en stund ble alt rundt oss stille. Det var bare oss, fjorden, og de majestetiske fjellene. Det var da en av oss trakk opp sitt trofaste Kodak Brownie-kamera. Med enkle kontroller og et lite klikk, fanget han et øyeblikk av fjorden og platået, med dampbåten tøffende innover Lysefjorden.